Anmeldelse i Bergensmagasinet

"Norsklignende Bergensk" 

 

Stavangerbandet Supersofa spilte tidligere utenlandske superhits (Coldplay, Suzanne Vega, The Waterboys, Tom Petty) oversatt til «norsklignende bergensk i en hard og offensiv innpakning»; forklart ved at vokalist og trommis Bård Nygaard Sandnes er bergenser god som noen.

På debutplaten deres, som kom like før påske, har de tatt konseptet et skritt videre ved å lage superhitsene selv. Det siste er nok en liten overdrivelse, musikalsk er dette kanskje på Norsktoppen-materiale, med enkelte åpenbare frierier til P1-lytterne. Albumet er en fin oppsummering av platekarrieren så langt, der kun debutsingelen Du sier du sier (2015) er utelatt.
 
Albumet åpner med deres nye singel Eventyr, som er en ganske direkte duett mellom Bård (han har noe Jørn Hoel-aktig i stemmen) og den albumaktuelle stavangerartisten Hanne Vasshus. Fint gitarspill her, fordelt på begge stereokanalene.

«Djevel no» får frem at både lys og mørke kan bygges inn i en og samme låt.

Jeg liker egentlig bandet best når de ikke prøver å være så «rocka». Hør hvordan Hon vil slåss (ikke «sloss» – liten stavefeil på platecoveret her) bygger seg langsomt opp, og hvordan En god mann pakker en Jan Eggum-aktig ballade inn i en vegg av gitarer.

Jeg liker også den dramatiske Detektiv, som hadde passet som hånd i hanske i en av påskens krimserier, i hvert fall hver gang det nervøst repeterende partiet dukker opp.

Min favoritt er likevel Djevel no, både fordi den skiller seg ut med et mer gjennomarbeidet arrangement og fordi den får frem at både lys og mørke kan bygges inn i en og samme låt.
Til slutt får vi melankolske Sørgedans, en opp med zippoen-låt (ref. coverbildet) om savnet etter en avdød venn eller bror.